Strømsalg på fastpris til næringslivet omtales stadig i pressen, og det diskuteres fastprissalg med svært lang varighet til relativt lite kredittverdige motparter. Sannsynligheten for mislighold er betydelig og blir større dess lengre tidshorisont avtalen omfatter. Dette aspektet av strømmarkedet - kredittrisiko fra selgers ståsted – er lite belyst i media.
Å inngå langsiktige fastprisavtaler med en bedriftskunde innebærer normalt stor kredittrisiko for selger. Kredittelementet er så vesentlig at det både bør tas inn i prisingen, samt eksplisitt vises i rapportering av kredittrisiko slik at ledelse og andre er informert om hvilken risiko man tar.
I et spotprisbasert salg er selger eksponert for kredittrisiko overfor kjøper. Selger sender gjerne ut faktura for forrige måned litt inn i påfølgende måned, ofte med 30 dagers betalingsfrist. Ved et mislighold har kjøperen mottatt enda mer strøm som enda ikke er fakturert. Med denne betalingseksponeringen kan selgeren lett miste betalingen 2-3 måneders strømleveranse før man får sagt opp kontrakten.
I en fastprisavtale får selgeren kredittrisiko ikke bare som følge av betalingseksponeringen, men også som følge av markedsverdieksponeringen: det er kreditteksponeringen knyttet til fastprisavtales markedsverdi, basert på hvordan prisene beveger seg etter at avtalen ble inngått. Prisene for framtidige kraftleveranser har vist en voldsom volatilitet de senere år, og en bevegelse på 20 øre/kWh eller mer er lett å se for seg. Markedsverdien på en fastprisavtale avhenger av 1) hvor mye markedsprisen har beveget seg og 2) hvor lenge som er igjen av kontrakten. Dess lengre fastprisavtaler og dess større volatilitet dess større potensial for at det oppstår store kreditteksponeringer.
Markedsverdieksponeringen vil typisk bli langt høyere enn de 2-3 måneders kraftkostnad som kunne bli betalingseksponeringen, avhengig av prisutviklingen.
Hvis prisene faller under fastprisen, vil markedsverdien være i favør selger. Altså de vil ha en markedsverdieksponering mot en bedrift som typisk er av kredittkvalitet i området BB+ og ned til B- etter en standard kredittkvalitetskala. Sannsynligheten for mislighold øker med horisonten på engasjementet. Dette gjør fastprisavtalene spesielt utsatte. Ratingbyråenes statistikk indikerer at slike selskaper har i størrelsesorden 5%-30% sannsynlighet for mislighold i løpet av en 7 års periode. Dette må påvirke prisstillelsen.
Mange av selgerne av fastpris under regjeringens 3-5-7-ordning er bunnsolide kraftprodusenter – slik at kredittrisiko neppe er et tema for kjøperen av en fastprisavtale.
I skrivende marked er forwardmarkedet fortsatt i «backwardation» - de nære prisene er høyest og med gradvis fallende priser utover horisonten. Om vi antar at spotprisene beveger seg i tråd med forwardmarkedet så vil kjøperen av fastpris først få noen år med billig kraft til under spotpris før man deretter får noen år der det skal betales mer enn spotprisene. Så selv om spotprisene utvikler seg eksakt i tråd med forwardmarkedet så vil det komme et punkt der selger har en stor markedsverdieksponering mot kjøper. Så kan man jo filosofere over i hvilken fase av avtaleforholdet et mislighold mest sannsynlig kan inntreffe.
Selgere av fastpris bør håndtere kredittrisiko aktivt:
Så til slutt: Er det galt å ta kredittrisiko? Nei – man må gjerne ta kredittrisiko, men man må være bevisst risikoen som tas. Kredittrisikoen bør være et element i prising og i ledelsesrapportering.