Kall det gjerne systemrisiko - en faktor drar alle aktørers kredittverdighet i samme negative retning. Det samme skjedde under finanskrisen for 11-12 år siden. For en produsent som har prissikret er det også enda et moment: Motpartsrisikoen øker fordi prisene faller og markedsverdien på sikringskontraktene øker.

Både sluttbrukerselskaper og produsenter som handler fastpriskontrakter eksponerer seg for to typer motpartsrisiko: 1) Betalingsrisiko - at motparten ikke betaler for levert kraft, og 2) Markedsverdirisiko – at en motpart med stor markedsverdi på sin kontrakt faller fra.  

Betalingsrisikoen kan være stor, og øker med økende kraftpris. Men den er som regel ganske grei å holde oversikt på. Markedsverdirisikoen kan derimot være mye vanskeligere å forstå. I det øyeblikket du inngår en fastprishandel er jo markedsverdien null - ingen motpartseksponering for noen av partene.  Deretter vil motpartseksponering utvikle seg i takt med prisbevegelsene. Et paradoks for en produsent er typisk at man først pris-sikrer for å eliminere markedsrisiko (prisnedgang) og så opplever i stedet å bli eksponert for en stor motpartsrisiko

Både sluttbruker- og produksjonsselskaper ser ut til å ha mye mer fokus på markedsrisiko enn på motpartsrisiko.

Motpartsrisikohåndtering handler om å forstå hvilken risiko man tar, å iverksette tiltak for å styre risiko, og å overvåke hvordan motpartsrisikoen utvikler seg:

1. Etablere rammer for motpartsrisiko. Vurder hvor mye motpartsrisiko virksomheten ønsker å ta, operasjonaliser gjennom ulike rammer for ulike motparter og kategorier av motparter.
2. Etablere en prosess for motpartskategorisering. Innkjøpt kredittinformasjon må suppleres med egne analyser for større eksponeringer. Motpartsanalysen må gjøres av en uavhengig kontrollinstans.
3. Overvåke status for motpartsrisiko. Etabler en rapport som viser utviklingen i motpartsrisikoen, som kan endre seg mye over en måned selv uten at en eneste ny handel gjøres.