En bedrift eller kommune med årsforbruk på 100 GWh som vil sikre 1-2 år fram i tid vil gjerne ha en fastprissikring på 120-150 GWh. I et uforutsigbart strøm-marked er det gode grunner for å sikre. Et veldig viktig poeng med sikringen er at den skal virke når man trenger den. Og hva er det man sikrer seg mot? Jo, man sikrer seg mot de voldsomme prisøkninger. Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid for å finne eksempler på høyprisscenarier som man vil sikre seg mot. I 2022 var Oslo-prisen 194 øre – i gjennomsnitt for hele kalenderåret.

Med 150 GWh sikret til 60 øre, og en pris som fyker opp til 160 øre, vil markedsverdien på sikringen bli 150 Mill NOK. Hvilke krav ville vi stilt til en som skulle lånt 150 Mill NOK fra oss?

For å låne ut store beløp må vi vurdere hvilken virksomhet vi gir kreditt til. En strømleverandør har likhetstrekk med et selskap som driver regulær kraft- eller commodity-trading. De har store kjøpsforpliktelser og store salgsforpliktelser, men utenforstående kan ikke vite til hvem eller hvor godt forpliktelsene matcher. Strømleverandørens risiko blir «black box» for en utenforstående. Og hva er situasjonen til strømleverandøren i høyprisscenariene, som er da de har mest utestående mot sine sikringskunder? Mange strømleverandører kjøper inn fysisk strøm i spotmarkedet, med daglig betaling for strømmen. Mens innbetaling fra kundene gjerne kommer en måneds tid senere. Kundene faktureres etter at strømmen er brukt, og de har gjerne 10-30 dagers betalingsfrist.  De fleste strømleverandører har derfor en likviditet som blir mer anstrengt dess høyere prisene stiger. Derfor vil sikringskundene ha mest utestående markedsverdi mot strømleverandøren når strømleverandøren har de største likviditetsutfordringene.

Konklusjonen er at strømkjøpere må stille presise og gjennomtenkte krav til strømleverandørens finansielle styrke. Hvis ikke er risikoen at fastpris-sikringen ikke virker når det er mest bruk for den – når prisene er høyest.